Informasjon

Ida Østby

  • 30.05.1978 - 26.12.2022

Tomrommet er så stort uten deg❤️

Tomrommet er så uendelig stort I love u, pleide vi å skrive til hverandre på meldinger. Og jeg elsker deg virkelig. Jeg føler meg halv uten deg. Selv om vi ikke møttes så ofte hadde vi nesten daglig kontakt på snap. Om hva vi så på tv, hvem vi trodde var bak maskene på maskorama, hvem vi likte best på farmen, hva du var i gang med å strikke, du fortalte om Nora og litt av hvert annet... og vi skrev alltid I❤️U når vi la oss. Du skrev ofte at Nora hadde sovnet mens vi drev med skribleriene våre. Nora og du, du og Nora. Dere var ett. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at Nora skal ha det bra, Når hun ligger i armene mine å ser rett frem, som i tanker, savner hun deg. Hun la seg i sofaen mellom meg og presten da han var på besøk. Så krøp hun opp i armene mine og slappet av, men sov ikke. Da følte jeg at hun var nær deg, kjære Ida. Hun lå slik lenge. Du skal sove hos bestemor, hennes grav blir dere begges grav. Det var mamma som ordnet en slik avtale, men både mamma, pappa og jeg var enige om at slik måtte det bli. Og det betyr utrolig mye å vite at du skal være hos bestemor og at vi kan besøke dere begge på samme sted. Bestemor Borghild som du var så glad i. Jeg følte dere hilste til meg og Nora fra himmelen da vi gikk tur en dag. "Her er vi" sa liksom noen til meg. Siste gang jeg var på besøk var 19 september. Da gikk vi rundt Sognsvann på tur, spiste vaffel og kaffe hos deg og kjøpte sushi på take away til middag. Vi var sammen hele søndagen, det er jeg så glad for. Siste gang vi alle så deg var 26 september. Mamma var 70 år og du og jeg var i selskap. Pappa og Sidsel passet Nora, hvor hun trivdes så bra at du trengte ikke bekymre deg for henne mens vi var i selskap. Vi er alle veldig glad for den helgen. Jeg og pappa ønsket å gi deg julegavene dine, så vi dro til Oslo å fikk byttet gaver i dørgløtten hos deg 1 juledag, da fikk vi kjapt se deg og sagt god jul før vi dro hjem. Og det var det siste glimtet vi to fikk av deg. Planen var at jeg skulle komme innover julaften og du hadde kjøpt inn julebrus til julebrus test (som vi også hadde i fjor) og du hadde lagret en serie fra vg tv som vi skulle se sammen. Det ble utsatt fordi du var syk med store smerter i magen. Så julaften var du og Nora alene, men det var slik du ønsket det. Vi utsatte også planen vår om å gå på kinesisk restaurant sammen du, pappa og jeg 28 desember. fordi du var syk. Dette var vi enige om å ta igjen senere i januar en gang, når du ble frisk igjen. Husker jeg sa at det er det samme når vi feirer jul bare vi er sammen når du blir frisk. Pappa og jeg dro innover allikevel, men det var 3 juledag. Vi fikk ikke tak i deg, du svarte ikke på snappene mine, Maria prøvde å ringe deg, mamma og pappa sendte sms. Ingen svar... så vi besluttet å dra, for vi var bekymret for at noe kunne ha skjedd. På den siste snappen jeg fikk av deg står det at du har ringt 113 og de hadde bedt deg ta paracet og legge deg. Hvordan er det mulig i et av verdens beste land å bo i, at når man ringer nød nummer og man garantert skal få hjelp ikke får det!! ?? Da vi kom inn til blokka der du bodde åpnet du ikke da vi ringte på så jeg besluttet å ringe politiet. Etter en lang forklaring med detaljer og opplysninger sendte de en bil med to mann. Deretter kom to politimenn til, sammen med en låsesmed som fikk opp døren til leiligheten din. Jeg og pappa satt i trappeoppgangen i blokka helt fortvilet og redde for hva kunne ha hendt?? En politimann kom etterhvert ut av leiligheten og meddelte på en skånsom måte at de hadde funnet deg død på sofaen. Nora satt hos deg stille, og protesterte ikke da politiet la henne i buret sitt og gav henne til oss. Hun forstod at tiden var inne til å forlate deg da . Vi måtte reise fra alt, politiet tok ansvar der i Oslo, vårt ansvar ble å ta vare på Nora. Det var ikke mere vi kunne gjøre for deg kjære Ida...Så vi satte oss i bilen og dro hjem til Gjøvik... Jeg ringte til mamma og fortalte at du var død, men jeg husker ikke så mye mer. Alt var så merkelig tomt og stille, ting skjedde utenfor min eksistens. Vi har vært i sjokk og i et vaakum. Og i vantro over et helse-system som ikke fungerer som det skal! Politiet reagerte kraftig på at du ikke fikk den hjelpen du skulle hatt så du ble sendt til obduksjon. Det var fint å skulle få vite hva du døde av. Men så meningsløst det var da vi fikk vite at du døde av bukhinnebetennelse som kommer av sprukken blindtarm. Du kunne jo ha blitt reddet fra den sykdommen, som kun er et enkelt inngrep. Nora bor hos pappa og Sidsel, og hun har et godt og trygt hjem der. Hun er bindeleddet mellom deg og oss, kjære Ida. Jeg skal aldri glemme deg og den du var, alle 44 årene vi fikk sammen, men spesielt før vi ble voksne og de siste årene vi hadde sammen. Vi hadde masse fint og gøy sammen da vi var små, gikk ofte i like klær som mamma hadde sydd. Lekte sammen bare vi to, eller sammen med de andre barna i gata. Vi kranglet også som søsken gjør, men hadde det fint når vi var venner. Du var så lystig og glad og sprudlende, det var aldri nei i din munn og du hoppet spratt, og lo. Jeg finner ikke et fotografi fra barndommen som du ikke smiler på. Vi koste oss på Mjøsa i båten hver eneste sommer fra mai til september fra du var 3 år. Der har vi de beste minnene fra barndommen vår sammen. Du likte å være med på kontoret med mamma. En dag bestemte dere dere for.å gjøre noe fint for de ansatte i bedriften, mamma har fortalt at dere bakte småkaker som du kunne selge på pauserommet til karene på verkstedet for 3 kr stk. Du og mamma flyttet til Gjøvik etterhvert og da hadde vi ikke like mye kontakt. Du bodde på Gjøvik da du gikk på videregående og du var rødruss sammen med en jentegjeng. Dere hadde egen rød og gul bil. Pappa hjalp med å mekke og lakke bilen. Mamma hjalp med å sy puter til bilen og du fikk ansvaret med å døpe den. Syntes jeg ser deg kaste den champagneflaska, som ikke knuste slik det var ment den skulle. Du åpnet korken og drakk innholdet i stedet.. Den bilen fikk et artig navn som sa mye om dere jentene sin humor. Vi hadde også mye morro i ungdomsårene. Vi jobbet begge på rundkiosken og hadde samme venninner der. Hadde mange fester i fauchaldsgate hos mamma sammen med de andre jentene fra Rundkiosken. Men vi to kunne ikke jobbe sammen, for da kranglet vi. Jeg har tenkt på deg hver dag der inne i Oslo når du var syk, jeg ba deg gå til lege flere ganger. Det gjorde mamma og pappa også. Jeg Skulle ønske jeg fikk hjulpet deg mere på det siste kjære søs, og at jeg hadde vært der hos deg. Men du ville være alene og ville ikke til lege selv om vi alle i familien ba deg om det og vi prøvde å legge til rette for det. Men jeg vet du har det godt og trygt nå. Kanskje ser du oss her nede, kanskje hører du meg når jeg sitter og gråter å snakker til deg, om at du ikke må forlate meg, at det kan ikke være sant at du ikke finnes mere på denne jorda. Du hviler nå og har ingen smerter, ingen bekymringer. Det må jeg finne trøst i hvis jeg skal klare å holde meg på bena. Farvel aller kjæreste søs Så lenge jeg finnes, finnes du i hjertet mitt Linda I❤️U

Tomrommet er så stort uten deg❤️

Tomrommet er så uendelig stort I love u, pleide vi å skrive til hverandre på meldinger. Og jeg elsker deg virkelig. Jeg føler meg halv uten deg. Selv om vi ikke møttes så ofte hadde vi nesten daglig kontakt på snap. Om hva vi så på tv, hvem vi trodde var bak maskene på maskorama, hvem vi likte best på farmen, hva du var i gang med å strikke, du fortalte om Nora og litt av hvert annet... og vi skrev alltid I❤️U når vi la oss. Du skrev ofte at Nora hadde sovnet mens vi drev med skribleriene våre. Nora og du, du og Nora. Dere var ett. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at Nora skal ha det bra, Når hun ligger i armene mine å ser rett frem, som i tanker, savner hun deg. Hun la seg i sofaen mellom meg og presten da han var på besøk. Så krøp hun opp i armene mine og slappet av, men sov ikke. Da følte jeg at hun var nær deg, kjære Ida. Hun lå slik lenge. Du skal sove hos bestemor, hennes grav blir dere begges grav. Det var mamma som ordnet en slik avtale, men både mamma, pappa og jeg var enige om at slik måtte det bli. Og det betyr utrolig mye å vite at du skal være hos bestemor og at vi kan besøke dere begge på samme sted. Bestemor Borghild som du var så glad i. Jeg følte dere hilste til meg og Nora fra himmelen da vi gikk tur en dag. "Her er vi" sa liksom noen til meg. Siste gang jeg var på besøk var 19 september. Da gikk vi rundt Sognsvann på tur, spiste vaffel og kaffe hos deg og kjøpte sushi på take away til middag. Vi var sammen hele søndagen, det er jeg så glad for. Siste gang vi alle så deg var 26 september. Mamma var 70 år og du og jeg var i selskap. Pappa og Sidsel passet Nora, hvor hun trivdes så bra at du trengte ikke bekymre deg for henne mens vi var i selskap. Vi er alle veldig glad for den helgen. Jeg og pappa ønsket å gi deg julegavene dine, så vi dro til Oslo å fikk byttet gaver i dørgløtten hos deg 1 juledag, da fikk vi kjapt se deg og sagt god jul før vi dro hjem. Og det var det siste glimtet vi to fikk av deg. Planen var at jeg skulle komme innover julaften og du hadde kjøpt inn julebrus til julebrus test (som vi også hadde i fjor) og du hadde lagret en serie fra vg tv som vi skulle se sammen. Det ble utsatt fordi du var syk med store smerter i magen. Så julaften var du og Nora alene, men det var slik du ønsket det. Vi utsatte også planen vår om å gå på kinesisk restaurant sammen du, pappa og jeg 28 desember. fordi du var syk. Dette var vi enige om å ta igjen senere i januar en gang, når du ble frisk igjen. Husker jeg sa at det er det samme når vi feirer jul bare vi er sammen når du blir frisk. Pappa og jeg dro innover allikevel, men det var 3 juledag. Vi fikk ikke tak i deg, du svarte ikke på snappene mine, Maria prøvde å ringe deg, mamma og pappa sendte sms. Ingen svar... så vi besluttet å dra, for vi var bekymret for at noe kunne ha skjedd. På den siste snappen jeg fikk av deg står det at du har ringt 113 og de hadde bedt deg ta paracet og legge deg. Hvordan er det mulig i et av verdens beste land å bo i, at når man ringer nød nummer og man garantert skal få hjelp ikke får det!! ?? Da vi kom inn til blokka der du bodde åpnet du ikke da vi ringte på så jeg besluttet å ringe politiet. Etter en lang forklaring med detaljer og opplysninger sendte de en bil med to mann. Deretter kom to politimenn til, sammen med en låsesmed som fikk opp døren til leiligheten din. Jeg og pappa satt i trappeoppgangen i blokka helt fortvilet og redde for hva kunne ha hendt?? En politimann kom etterhvert ut av leiligheten og meddelte på en skånsom måte at de hadde funnet deg død på sofaen. Nora satt hos deg stille, og protesterte ikke da politiet la henne i buret sitt og gav henne til oss. Hun forstod at tiden var inne til å forlate deg da . Vi måtte reise fra alt, politiet tok ansvar der i Oslo, vårt ansvar ble å ta vare på Nora. Det var ikke mere vi kunne gjøre for deg kjære Ida...Så vi satte oss i bilen og dro hjem til Gjøvik... Jeg ringte til mamma og fortalte at du var død, men jeg husker ikke så mye mer. Alt var så merkelig tomt og stille, ting skjedde utenfor min eksistens. Vi har vært i sjokk og i et vaakum. Og i vantro over et helse-system som ikke fungerer som det skal! Politiet reagerte kraftig på at du ikke fikk den hjelpen du skulle hatt så du ble sendt til obduksjon. Det var fint å skulle få vite hva du døde av. Men så meningsløst det var da vi fikk vite at du døde av bukhinnebetennelse som kommer av sprukken blindtarm. Du kunne jo ha blitt reddet fra den sykdommen, som kun er et enkelt inngrep. Nora bor hos pappa og Sidsel, og hun har et godt og trygt hjem der. Hun er bindeleddet mellom deg og oss, kjære Ida. Jeg skal aldri glemme deg og den du var, alle 44 årene vi fikk sammen, men spesielt før vi ble voksne og de siste årene vi hadde sammen. Vi hadde masse fint og gøy sammen da vi var små, gikk ofte i like klær som mamma hadde sydd. Lekte sammen bare vi to, eller sammen med de andre barna i gata. Vi kranglet også som søsken gjør, men hadde det fint når vi var venner. Du var så lystig og glad og sprudlende, det var aldri nei i din munn og du hoppet spratt, og lo. Jeg finner ikke et fotografi fra barndommen som du ikke smiler på. Vi koste oss på Mjøsa i båten hver eneste sommer fra mai til september fra du var 3 år. Der har vi de beste minnene fra barndommen vår sammen. Du likte å være med på kontoret med mamma. En dag bestemte dere dere for.å gjøre noe fint for de ansatte i bedriften, mamma har fortalt at dere bakte småkaker som du kunne selge på pauserommet til karene på verkstedet for 3 kr stk. Du og mamma flyttet til Gjøvik etterhvert og da hadde vi ikke like mye kontakt. Du bodde på Gjøvik da du gikk på videregående og du var rødruss sammen med en jentegjeng. Dere hadde egen rød og gul bil. Pappa hjalp med å mekke og lakke bilen. Mamma hjalp med å sy puter til bilen og du fikk ansvaret med å døpe den. Syntes jeg ser deg kaste den champagneflaska, som ikke knuste slik det var ment den skulle. Du åpnet korken og drakk innholdet i stedet.. Den bilen fikk et artig navn som sa mye om dere jentene sin humor. Vi hadde også mye morro i ungdomsårene. Vi jobbet begge på rundkiosken og hadde samme venninner der. Hadde mange fester i fauchaldsgate hos mamma sammen med de andre jentene fra Rundkiosken. Men vi to kunne ikke jobbe sammen, for da kranglet vi. Jeg har tenkt på deg hver dag der inne i Oslo når du var syk, jeg ba deg gå til lege flere ganger. Det gjorde mamma og pappa også. Jeg Skulle ønske jeg fikk hjulpet deg mere på det siste kjære søs, og at jeg hadde vært der hos deg. Men du ville være alene og ville ikke til lege selv om vi alle i familien ba deg om det og vi prøvde å legge til rette for det. Men jeg vet du har det godt og trygt nå. Kanskje ser du oss her nede, kanskje hører du meg når jeg sitter og gråter å snakker til deg, om at du ikke må forlate meg, at det kan ikke være sant at du ikke finnes mere på denne jorda. Du hviler nå og har ingen smerter, ingen bekymringer. Det må jeg finne trøst i hvis jeg skal klare å holde meg på bena. Farvel aller kjæreste søs Så lenge jeg finnes, finnes du i hjertet mitt Linda I❤️U
Bestill blomster Blomster